top of page
  • Writer: Gunnhild Breirem
    Gunnhild Breirem
  • Sep 27, 2024

Her i Brest har høsten kommet. Siste sommerdag var forrige lørdag, da vi ankom. Siden har vi hatt høstlige temperaturer, og vi har hatt sol, skyr og regn - gjerne alt på en dag. 😅 Og vind. MYE vind!


Det sies at det beste tidspunktet for å krysse fra Brest over Biscayabukta er juni og juli. Helst bør man ha kommet av gårde før utgangen av august, noe vi åpenbart ikke har rukket... Det er likevel ikke for seint, det kommer flere gode værvinduer utover høsten. Vi må bare være forberedt på å vente, for de er kortere og det blir lengre mellom dem. Inntil videre er vi altså her.



Om havna i Amsterdam var stor, er denne ikke noe mindre. En hel masteskog i relieff mot kveldshimmelen.... ⛵️



Og det er tidevann her - MYE tidevann! Når det er høyvann er flytebryggene i høyde med moloen. På det første bildet her er det vel omtrent midt mellom høyvann og lavvann. I den lille videoen under kan dere se 6 meters timevannsforskjell komprimert til ca. et minutt!



Vi sitter ikke bare i båten og ser på tidevannet. Byen Brest har kanskje ikke de helt store turistattraksjonene, men den har litt å by på likevel. Kapteinen og jeg spaserte forbi den gamle festningen og tok kabelvogna over elva til kultursenteret "Les Ateliers Capucin", som rett og slett er et innendørs torg etablert i et gammelt industribygg av noe slag (vi har ikke klart å finne ut hva bygningen opprinnelig var). 😊 Europas største innendørs torg er det til og med!



Her er innbyggerne velkomne med alle framkomstmidler: De sykler, triller barnevogn, går på rulleskøyter eller skateboard. Og de er velkomne med alle slags kulturuttrykk: Det var konsert nede i det store torget, og oppe på galleriet kan hvem som helst sette på litt musikk og danse, eller sette seg i en ring med rytmeinstrumenter og synge flerstemt 🥰


Bibliotek, atelier, kaféer, utstillinger, scener og innendørs klatresenter - vi har ikke sett noe akkurat som dette før!


Byen Brest er kanskje ikke heller den mest sjarmerende byen i Bretagne. Den ligger strategisk til ved Atlanterhavet, og under andre verdenskrig ble byen totalt ødelagt i slaget ved Brest. Nesten ingen bygninger overlevde, og byen har derfor blitt bygd opp helt på nytt igjen. Disse husene er blant de triveligere vi har sett 😊



På vei hjem er utsikten over elva flott, med den karakteristiske broa som løfter seg horisontalt for å gi plass til skipene som skal passere 😊



Havneområdet er en levende del av byen, og er også hjem for disse tradisjonelle seilskutene.


...og her er vi altså, mens vi venter. Hva vi gjør? Det blir på et vis hverdag her om bord også. Det er jobb, husarbeid, klesvask, handling og matlaging. Vi har hatt besøk av Jean-Baptiste, en av de beste på syntetisk seilbåtrigg, og bestilt både ny styreskinne og nytt forstag fra ham. Båtprosjektene er ikke fullført ennå, så vi har nok å gjøre fram til været er på vår side igjen. 😊 Vær- og vindmeldinger leses flere ganger for dagen, med like stor spenning hver gang. 😅 Slik det ligger an nå, kan vi dra en gang til neste uke. Vi krysser fingrene, og slår oss til ro med å vente så lenge! 🤞





 
 
 


To litt trøtte og slitne, men lykkelige double handed seilere har nesten nådd fram. Vi har tilbakelagt ei slitsom natt i tordenbyger, og nå har vi klippene i Bretagne som bakteppe og sol fra skyfri himmel - kan det bli bedre? ⛵️☀️🥰



Trykk på "play" og se etappen vår visualisert! Med perfekte vær- og vindforhold for å seile sørover la vi ut fra Amsterdam. Vi hadde to alternative målsettinger: Krysse Biscayabukta og gå i land i A Coruna i Spania, eller komme så langt sør som mulig for å krysse Biscayabukta så snart det kommer et nytt godt værvindu. 🤔 Dere ser hvor vi endte opp - mer om begrunnelsen for det seinere.


Vi må klype oss i armen iblant når vi ser hvor langt vi faktisk har seilt. Vi er i Frankrike, liksom! 😲 (Vi har "hoppa over" Belgia og hele den franske atlanterhavskysten nord for Brest, og er litt lei oss for det. Men så god seilvind kan vi nesten ikke stå over!)


Hvor langt er egentlig 492,2 nautiske mil, lurer du kanskje på? Jo, det tilsvarer 911 km. Det høres kanskje ikke så imponerende ut: I følge google maps tar det om lag 10 timer å kjøre bil fra Amsterdam til Brest, rundt 13 timer med tog, 2 dager og 11 timer på sykkel eller 9 dager til fots. 😅 Seilling er definitivt ikke den mest effektive måten å forflytte seg mellom to byer på. Men til seilbåt å være er Tritonus litt av ei skute. Det første døgnet tilbakela vi 200 nautiske mil, og det er det ikke så mange seilbåter som gjør. I alle fall ikke i praksis.



La oss først spole tilbake til onsdag, og avreise fra Amsterdam etter to og ei halv uke i storbyen. Stein og Saskia kom over en tur for å drikke kaffe og ønske oss vel av gårde, og stemningen var god. 😅 Så gjensto noen "småtterier" på båten før vi kunne kaste loss, viktigst av dem var å få kapteinen opp i masta for å trekke nytt fall til stormfokka, feste radarreflektoren og se etter/forebygge eventuell "chafe" (slitasje/gna) på riggen. Da var eWincheren god å ha! 😊 Slike "småtterier" tar alltid lenger tid enn man tror, så vi kom oss ikke av gårde før godt ut på ettermiddagen...



Vi er ute i Nordsjøen igjen, og seiler inn i solnedgangen... 🥰 Nordsjøkanalen fra Amsterdam til Ijmuiden er bred og dyp, og har ikke ei eneste bro som må åpnes for skipstrafikk. I Ijmuiden gikk vi gjennom turens siste sluse. Her ble vi slusa om lag en og en halv meter opp til havnivå, som så langt er den største nivåforskjellen i løpet av turen. Helt til her i Bretagne, hvor tidevannsforskjellen er mange ganger større enn som så... 😅



Første del av seilasen ga oss drømmeforhold. Det ble noen timers silkeseilas med vinden bakfra, i passe styrke, lite bølger og godt vær. Vi seilte langs kysten av Nederland med lysene fra Haarlem, Den Hague og innseilinga til Rotterdam som punkter å orientere seg etter i mørket. 😊 Så så vi ikke land igjen før vi nærmet oss Calais - kanskje mest fordi det lå dis inne ved land.



Kapp Gris-Nez (direkte oversatt "grå nese", men mest sannsynlig en omskrivning av det gammelengelske "craig ness" som betyr steinete nes) var siste landkjenning på ei god stund. Deretter bare det ut i rom sjø i den engelske kanal. Hvordan tre døgn på havet arter seg? Vel, vi tar hver vår tørn med å holde vakt og å sove, døgnet gjennom. Kapteinen tar nok litt mer av vaktholdet enn styrkvinnen, siden hun påvirkes mer av søvnmangel enn han gjør. Men sove må vi, begge to. 😊


Solnedgang, soloppgang og måneskinn over vannet fester seg på netthinna, og vi møter et og annet skip underveis. Tankskip, containerskip, fiskebåter, passasjerskip og til og med et militærskip har vi møtt. En og annen seilbåt også, men neimen ikke mange. Vi har seilt nær skipsleia til de store båtene, og om natta ser vi dem passere som glitrende perler på ei snor. Da kjenner vi oss mindre aleine på havet 😊 Passasjerskipene er de aller mest glitrende perlene - her er alle lys tent som juletrær på sjøen. 😅 Da blir våre egne røde og grønne navigasjonslys puslete i sammenligning. Vi er glade for at vi investerte i AIS-sender i år, sånn at vi dukker opp på skjermen til de store skipene lenge før vi er i synsfeltet deres.


AIS-senderen er integrert i VHF-radioen vår. VHF brukes til kommunikasjon mellom båter, eller mellom kyststasjoner og båter. Av og til overhører vi kommunikasjon som ikke angår oss - som da et britisk redningshelikopter kalte opp militærskipet og ba om lov til å bruke dem som treningsarena! 😆 Den forespørselen ble ikke umiddelbart innvilga, og redningshelikopteret fant en annen arena å øve seg på. Underholdende for oss som overhørte samtalen. 😊


Sånn får vi tida til å gå, for i perioder kan det være ganske ensformig å seile i rom sjø. Ellers følger vi med på bølger og vindretning, farten og følelsen i båten for å velge seilføring og trimme seil. Disse tre døgnene har vi bytta seilføring rett som det er: Storseil med to rev og stormfokk er vår "go to" når det er en del vind. Spinnakeren heises når vinden kommer rett bakfra, og det ikke samtidig er for mye bølger. Autopiloten Trofast takler ikke kombinasjonen bølger og spinnaker, og da må en av oss håndstyre skuta. ⛵️ Det kan vi godt gjøre, men ikke for lenge om gangen - det er slitsomt. Ei natt blåste det opp ganske bra, så vi tok først et tredje rev i storseilet (å ta rev innebærer å redusere seilarealet til storseilet) og tok deretter hele storseilet ned sånn at vi seilte bare på stormfokka (og selve masta, som aleine gir 7 kvm seilareal). Tidligere i dag hadde vinden løya, så da måtte hele storseilet opp. Sånn får vi også tida til å gå! 😅


Vi har med andre ord hatt variende forhold, og til dels ganske like forhold som de verste timene over Nordsjøen på vei fra Farsund til kontinentet: Sterk kuling i kastene og bølger på 2-2,5 meter. Men med den store forskjellen at vi denne gangen hadde både vind og bølger bak oss, og da er opplevelsen i båten helt annerledes og mye mer komfortabel. 😊 Jo da, det humper fremdeles en del, og det hender at sjøsprøyten står over baugene eller kommer opp gjennom dreneringshullene i cockpit. 😅 Like fullt er det mye roligere og mer håndterbart enn å seile mot vind og bølger. Så har det vært perioder med mindre vind, og vi ble overraska av noen lokale tordenbyger i natt og morgengrytimene i dag. Det er både vått og nervepirrende. 😳 Lynnedslag i båten hadde ikke vært gøy, og vi teller sekunder mellom lynnedslag og tordendrønn og kan heldigvis konstatere at vi ikke er i fare denne gangen heller.



Etter kapp Gris-Nez hadde vi så vidt landkjenning da vi passerte Cherbourg-halvøya, og deretter ikke før vi nådde kysten av det sørlige Bretagne i morges. Vakkert, rett og slett! ❤️


Rundt nes og kapp på kysten av Frankrike støter vi på et ikke helt ukjent fenomen: Strøm. 😊 Veldig mye strøm, faktisk! Det er skikkelig gøy å seile i medstrøm. Når båten gjør 7 knop gjennom vannet og vi har 4 knops medstrøm, blir båtfarten over grunn 11 knop. Herlig! 😄 Og noen timer etterpå forbanner vi den samme strømmen, som når den går mot oss senker farta vår tilsvarende. 😅Vi har seilt med så mye som 5 knop både med og mot oss, og DET har vi aldri opplevd der hjemme.


Når vi er nær kysten får vi oppdaterte værmeldinger. Beslutningen om hvor vi skulle endre opp ble tatt etter ei slik oppdatert værmelding: Vi hadde for så vidt et godt værvindu for å nå helt fram til A Coruna, og alt tilsier at vi ville ha nådd fram før værvinduet lukker seg. Men det ville ikke gitt oss noen sikkerhetsmargin i fall noe uforutsett skulle skje. 😔 Og marginer må man ha når man skal krysse Biscaya:


Det gode værvinduet avløses nemlig snart av noen durabelige høststormer, med vindkast opp i orkan styrke fra vest eller sørvest: Akkurat sånt vær man ikke under noen omstendigheter ønsker å møte over Biscaya. Så da går vi i ly i Brest, som så mange andre seilere før oss, for å vente på godt vær over den beryktede Biscayabukta. Og her blir vi så lenge det trengs 😃 Slikt vær som dere ser her skal vi IKKE ut i! 😯


(Brest ligger rett bak 4-tallet øverst i skjermbildet, og A Coruna nede til venstre. Vindstyrken vises i farger: Grønt er snill vind, gul og oransj gir veldig fin vind å seile på, og jo mer det går over i rødt, lilla og blått, jo hissigere er vinden,)




....og når beslutningen er tatt, blir vi ønsket velkommen til Bretagne og Brest på spektakulært vis. ❤️ En flokk på 10-12 delfiner kommer oss i møte, og leker seg rundt baugene våre i 10-12 minutter før de svømmer videre. For noen vakre, grasiøse og lekne skapninger! 🤩 Styrkvinnen innrømmer glatt at akkurat dette sto høyt på ønskelista for seilturen sørover. 🐬 Har du lyst til å se mer av moroa enn denne vesle snutten, så finner du et lengre filmklipp her: https://youtu.be/TcQkB34teMI.




Innseilinga til Brest var grei skuring. Først hadde vi 5 knop medstrøm, og deretter 4 knop mot oss etter at vi rundet neset. Da gikk det sakte, og vi måtte starte motorer siden det ikke var mye vind å seile på mot strømmen. Men vi kom da fram, sånn tidlig på ettermiddagen. 😄 Frankrike er definitivt også en seilnasjon: Her inne i bukta møtte vi utallige seilbåter, en av dem vakrere enn de andre: Ei tradisjonell seilskute med alle seil heist i svak vind. Et vakkert skue. 🥰


Havna i Brest er stor, og full av seilbåter. Her er forskjellen på flo og fjære enorm. Flytebryggene hever og senker seg langs høye betongpåler, og dere ser hvor langt opp vannet rekker når det er høyvann. Fascinerende at det i det hele tatt går an å bygge havner med så stor tidevannsforskjell, synes vi! 😃



Og vipps, så er det på'en igjen med shorts og solkrem. For en skjebne! 😅


Solnedganger er fine, også i havn. Og vi ønsker god natt, verden! 🥰

 
 
 
  • Writer: Gunnhild Breirem
    Gunnhild Breirem
  • Sep 17, 2024

Mange TRT-eiere samlet på et brett - eller rettere sagt et dekk! Det er ikke hver dag vi opplever...


Tritonus er en spesiell båt. 😊 Ikke bare i våre øyne, det er faktisk ikke mange båter som denne, selv på verdensbasis. Tritonus er en TRT 1200 CR, og er av norsk design - den er designet av brødrene Ulf og Arild Tolfsen og Odd Marius Rosvold (TolfsenRosvoldTolfsen=TRT). TRT 1200 finnes i to utgaver: CR (cruising racer), som vi har, og GT, som ikke har overbygg ("hytta" i midten hvor vi har salongen vår). Det er bygget færre enn 30 slike båter alt i alt, og vi har den aller siste som er bygget. 😊 TRT-ene er lette og raske - Odd Marius Rosvold vant Færderen i år i sin TRT 1200 GT, i konkurranse mot mange større båter som også har bra fartspotensial.


Og så, på det vesle verftet som ligger mellom Amsterdam marina og fergesentralen, ligger ikke mindre enn TO andre TRT-er! 😲 Kapteinen så dem da han var bortom for å sondere om de på verftet kunne hjelpe oss med takst, og på fredag sykla vi begge innom for å ta en titt på båtene. Og der var det jammen en kommende eier, Jerry, som hørte oss si "TRT" og inviterte oss inn på verftet for å ta en titt på båten! 😊




Begge TRT-ene på naboverftet er nemlig til salgs, og den ene har Jerry fra USA reservert og er i ferd med å kjøpe. Det er den blå "Lola II". Ved siden av ligger den oransje "Ragebol", som er en GT uten overbygg. Og så vår Tritonus, for sammenligningas skyld 🥰. Vi fikk en trivelig kveld med Jerry, og fikk omvisning i Lola II. Det er interessant hvordan disse båtene som i utgangspunktet er helt like kan være så forskjellige innvendig!


Vi inviterte så klart Jerry til gjenvisitt, og dagen etterpå ringte han oss og spurte om det var greit om forrige eier, Maarten, og hans kjæreste også ble med på besøk - og det var det så klart! Jo flere vi kan nerde TRT med, jo bedre 😅 Timene går fort med så fint besøk.


Stein fra nabobrygga, som eier katamaranen Vaya (ikke en TRT) har tidligere seilt mange TRT-er, blant annet sammen med Odd Marius Rosvold. Han stikker også stadig bortom oss for å slå av en prat med kapteinen og nerde katamaran. 😊 Livet her i marinaen er i det hele tatt ganske sosialt.



Utover å gjøre unna litt jobbarbeid, være sosiale og prate om båt, har vi de siste dagene bygget og vedlikholdt båt og gjort den klar til taksering. Sånn ser det ut i cockpit mens kapteinen ferdigstiller installasjonen av autopilot 2.0 - det har vært mye planlegging og mange timers arbeid, men nå er den er straks fiks ferdig! 😊 Vi har også bytta en del av linene om bord (løpende rigg), og det har i hovedsak vært styrkvinnens jobb. Da hører det med å surre taklinger rundt tauendene så de ikke skal flise seg opp, synes jeg. Det er både trivelig og tilfredsstillende arbeid.



Jeg har også omsider fått bytta trampoline nummer to - den til styrbord/høyre. Trampolinene (som er et noe misvisende navn, da vi ytterst sjelden hopper på dem 😅) er nett laget av dyneema. Dyneema er supersterkt (sterkere enn stål) og trampolinene utgjør fordekket vårt. De er lette, og bølgene slår gjennom nettingen når vi er ute og seiler i bølger. Våre trampoliner er bestilt av hos en produsent som lager trålposer, og vi må tilpasse dem til båten sjøl. Det røde tauet i kanten av nettet er også dyneema, med tykkere diameter. Så fester vi nettet til båten med 42 lashinger per nett, og lashingtaulet er også laget av dyneema. Det ble ganske mange knuter til sammen før jeg sa meg fornøyd med resultatet! 😊 Dette nettet skal tåle noe sånt som 3,5 tonn belastning - vi har vel konkludert med at om fordekket utsettes for 3,5 tonn belastning, så har vi verre ting å bekymre oss for enn at trampolinene ryker... 😅



Nabobåten vår i havna har et treffende navn. 😄 Vi skjønner godt om noen av dere lurer på om vi har tenkt å slå oss til her for godt! For det kjennes som hjemme nå, her i havna.



Og samtidig lengter vi etter å komme oss av gårde. Veldig. Takstmann Hendrik var på besøk i går, så nå kommer forsikringa på plass også etter 1. oktober. 👌 Det blir spennende å lese takstrapporten som kommer i løpet av uka! Autopilot 2.0 og andre båtprosjekter er straks ferdige, og jobbforpliktelsene her i Nederland er tilbakelagt. Med andre ord: Vi kaster loss og seiler videre i morra! 🤩



Før avreise må vi pakke sammen sykler, verktøy og utstyr, fylle vanntankene, passe på at vi har nok bensin, stue lettbåten på plass på trampolina og sørge for at saker og ting ellers er på plass der de skal være. Og vi må proviantere. Det var også styrkvinnens jobb. Med fem fulle handlenett og stappfull ryggsekk var det godt å ha sykkelvogna Trampe å trekke maten hjem i! 😆



Siste kveld med denne utsikten, med andre ord. Amsterdam, takk for oss. 🥰 Vi har hatt det fint! Hvor ferden går videre, vet vi ikke helt. Annet enn at vi vender baugen sørover. Så hører dere fra oss ved neste strandhugg. Inntil da ønker vi god natt, verden 🥰

 
 
 
bottom of page