Biscayabukta! 🤩

Ja, det stemmer - Tritonus og mannskap har kryssa den beryktede Biscayabukta. 😊 At det kan være værhardt her visste vi jo, og i løpet av tida vi venta i Brest fikk vi kjenne på litt av styrken i stormene som ruller inn over Atlanterhavet fra vest. Men før vi forteller hvordan vårt første møte med Biscaya har vært, sier vi au revoir, Brest! 🇫🇷

Brest var ‘hjemmehavn’ i ei og ei halv uke. Vi har allerede røpt at det ikke er den mest sjarmerende byen vi har besøkt, og styrkvinnen har nesten litt dårlig samvittighet for de manglende varme følelsene for denne byen. 😳 Det er verken byens eller innbyggernes feil at Brest ble fullstendig rasert under andre verdenskrig, eller at lavtrykkene rullet inn og avløste hverandre mens vi var der, eller at jeg fikk et av mine heldigvis sjeldne migreneanfall og ble satt ut av spill noen dager, eller at kapteinen ble sittende med mye kontorarbeid, eller at vi måtte vente i spenning på om utstyr vi hadde bestilt ville nå fram i tide til å bli installert før neste værvindu åpna seg…. Eller at temperaturen minnet mer om høst enn sommer. 😅 Stakkars Brest.

De siste par dagene i Brest gikk med til å forberede båt og mannskap til et lovende værvindu, og mye spenning og uro knyttet til om vi ville rekke over med det værvinduet som ventet. Det aller største spenningsmomentet (i tillegg til om værmeldingene ville endre seg eller holde seg stabile) var den nye styreskinna vi hadde bestilt fra Jean-Baptiste i riggfirmaet Iroise Gréement.

I år har vi brukt mye tid på å forbedre styresystemet til Trotonus, uten å ha blitt helt fornøyde. Til slutt måtte vi innse at styreskinna og vogna som er mellomledd mellom rorene og rattet rett og slett var sliten etter 14 års tjeneste. Sukk. 😲 Da var vi i hvert fall på rett sted: I Bretagne er det samlet mye kompetanse på seilbåter, og de forstår seg attpåtil på flerskrogsbåter! ⛵️ Når vi kunne få råd og hjelp til å tenke ut den beste løsninga for nytt styresystem på Tritonus av en av Europas beste, måtte vi slå til.

Ny skinne og vogn ble bestilt, og kapteinen kastet seg over forberedelsene før den skulle installeres. Forutsatt at alle delene ville bli levert i tide… 😳 Det gode værvinduet vårt for å krysse Biscyabukta starta på tirsdag og skulle vare ut uka. Den siste delen ble levert i havna på tirsdag i 14-tida. De siste timene var det full innsats fra kapteinen og en medhjelper fra Iroise Gréement, mens styrkvinnen provianterte og fylte opp bensinkannene. 😊

Før avreise hadde kapteinen også fiksa strømkablene til påhengsmotorene våre etter alle kunstens regler etter at den ene ikke ville ta startstrøm. Og styrkvinnen spleisa en soft shackle i enden av stormfokkfallet, og spleisa inn og sydde fast beskyttelsesstrømpe i dyneema over den delen av fallet som er mest utsatt for chafe. 😊 Arbeidsoppgavene knyttet til båthold utgjør ei uendelig liste.

Hvis du lurer på hvorfor vi har uendelig mange båtprosjekter på gang, er forklaringa egentlig ganske enkel:

1) Vi kasta loss fra Trondheim med ganske mye etterslep på vedlikehold, og også en del etterslep på prosjekter for å forbedre båten. Etterslepet skyldes først og fremst de to store og tidkrevende prosjektene vi gjennomførte i vår/sommer: 14 år med bunnsmøring ble skrapt og slipt vekk, coppercoat ble påført i flere lag og deretter slipt ned med slipepapir. Og så masta, da... Den trenger vi ikke si mer om 😊 Annet enn at den har blitt veldig, veldig sterk og bra! Vi kunne ikke vente til alle prosjekter var ferdigstilt, for da ville permisjonene våre være over før vi kunne kaste loss: Dermed må vi gjøre mye underveis.

2) Ting går i stykker. I havet, med saltvann og sol, i rykk og napp gjennom bølger og i vind, går ting i stykker. Det gjelder ikke bare oss - spør en hvilken som helst langtur- eller regattaseiler, så vil du skjønner at det ikke bare gjelder oss. 😉

Sånn er det. Og vil lever med det - med varierende grad av tålmodighet og frustrasjon. 😅

Men ja, vi ble ferdige. 😄 Seinere enn vi hadde håpet på, men vi kasta like fullt loss tirsdag kveld like før 8 og fikk med oss solnedgangen på vei ut fra Brest. Som for øvrig viste seg fra sin beste side akkurat denne dagen, etter noen dager med skikkelig ruskevær og storm i havna - maken til deilig avskjed! 🥰

Nok en kveld satte vi seil inn i solnedgangen. Den var riktig vakker, og lovte godt for de par-tre døgnene vi skulle tilbringe i Biscayabukta.🥰 Sjøl om vær- og vindmeldingene var gode, er det alltid litt spenning knytta til slike havstrekk. Og kanskje spesielt Biscaya, på denne tida av året. Biscayabukta er spesiell (og beryktet) ikke bare på grunn av de mange stormene i vinterhalvåret. Kapteinen sier ofte at det ikke er vinden som er den største utfordringa, men bølgene - og det er styrkvinnen ganske enig i. Men med vind følger bølger. Og i Biscaya er store deler av bukta over kontinentalsokkelen grunt vann med 100-200 meters dybde, mens det er dybder på over 4 000 meter midt ute i bukta. Slike dybdeforskjeller gjør at bølgene reiser seg ved kontinentalsokkelen, og blir farlig store. Det har vi stor respekt for, kapteinen og jeg. 😯

Vi valgte værvinduet vårt godt, og kan røpe at vi hadde en behagelig og relativt begivenhetsløs seilas over Biscaya. Godt vær, lite bølger, passe mye vind til å holde fart i skuta, og høyere temperaturer jo lenger sør vi kom. 😄 Det er mange vakre naturopplevelser underveis: Soloppganger og -nedganger, stjerneklare nattehimler helt uten lysforurensing fra land, sol på huden og vind i håret. Og dyrene: Vi så mange sjøfugler denne gangen, også langt til hav. Styrkvinnen fikk nok et møte med delfin - bare en denne gangen, men like grasiøs, leken og vakker. Og ikke nok med det: På ei tidlig soloppgangsvakt dukket en hval opp i overflaten, trakk "pusten" og forsvant ned i bølgene igjen et par ganger, like ved båten! 🤩 Helt fantastisk, og litt nervepirrende. Men aller mest fantastisk!

Og så er det morild, da. ❤️ Disse små organismene som lyser opp havet når de treffer baugen av båten, som naturens eget fyrverkeri. Både kapteinen og jeg har stått fjetret i cockpit og sett kjølvannet gnistre bak skuta....

Relativt begivenhetsløs seilas, sa vi - men ikke helt uten komplikasjoner. 😅 Vi heiste spinnakeren vår og oppdaget at den har fått en revne under seilasen gjennom den engelske kanal (ting går i stykker). Da måtte den rett ned igjen, gitt! Heldigvis har kapteinen sørga for at vi har med ikke bare en, men to ekstra spinnakere. Vi heiste den ene, og den fløy kjempefint og passer Tritonus godt. ❤️Helt til den etter mange timers tjeneste fikk litt for lite vind, og da surra den øverste delen av seilet seg rundt forstaget, mens den nederste delen fremdeles fanga vind og fløy fint. Spinnaker i timeglassfasong ønsker man seg egentlig aldri... Da måtte kapteinen heises noen meter opp etter forstaget for å tvinne seilet løs - midt på natta, midt ute i havet. 😅 Det gikk helt fint, spinnakeren kom ned igjen og fikk hvile seg resten av seilasen. Da var det uansett på tide å heise fokka i stedet.

På vakt ute i havet var dette utsikten vår: Sol, rolige forhold, og med en og annen bølge som slår over baugen. Vi lytter etter endringer i vinden, kjenner bevelgelsene i båten, merker at vi skyter fart og surfer på en bølge, og trimmer seil for å få best mulig fart gjennom vannet 😊

Midt ute i bukta et sted kryssa vi grensa mellom fransk og spansk farvann. Det franske gjesteflagget fires, og det spanske heises. 🥰 🇪🇸 Små øyeblikk som bryter monotonien underveis, og er veldig meningsfulle ❤️

Vi var begge våkne da vi så land etter to døgn i havet, og Biscayabukta var nesten tilbakelagt. Så kom tåka sigende, og vi så ikke noe som helst lenger. Med tåka stilner vinden, og vi gikk for motor de siste timene inn til A Coruña. Tåke gir krevende forhold, men med radar og AIS har vi likevel ganske god kontroll. Vi hadde noen hektiske øyeblikk med mange fiskebåter på kryssende kurs med oss, et par-tre andre seilbåter og et arbeidsskip som holdt på med oseanografiske undersøkeler og sirklet rundt oss og kryssa kursen vår et par ganger.

Gleden var stor da tåka letna på vei inn mot A Coruña grytidlig på morgenen fredag - det ville ikke bli vanskelig å legge til i slike forhold! 😊 Lykken og lettelsen over å ha kommet hit var nesten berusende, særlig for styrkvinnen som lengter etter varmere vær. 😄☀️ Men også for kapteinen er dette en milepæl. Vi bestemte oss tidlig for at vi skulle ta denne reisen som den kom, og ikke jage etter mål som ville komme i veien for å bare være til stede underveis. Likevel har vi begge tenkt at det ville være forsmedelig om vi ikke kom oss lenger sør enn Frankrike. Nå slipper vi å tenke mer på det. 😅

Rundt 5 på morgenkvisten la vi til i Real Marina de la Coruña, trøtte og slitne etter nattevakter og dårlig sikt i tåkeland. Vi fortøyde, og la oss deretter til å sove noen timer før vi rusla på land, sjekka inn hos marinaen, fikk en dusj og kom i gang med dagens gjøremål. 😊

Et par små glimt fra A Coruña må holde i denne omgangen. Vi kommer tilbake med mer herfra, etter et lite intermezzo som dere får høre mer om i neste reiselogg. 😅 Styrkvinnen har funnet fram solbriller og sommerklær igjen, og kunne ikke hatt det bedre!