Utflukt(er): Porto ❤️

I skrivende stund er kapteinen og jeg verken i Póvoa eller i Porto - hvor vi har forvilla oss hen skal nok vi komme tilbake til i neste reiselogg 😊 Den siste uka har vært innholdsrik og litt travel, så vi er ikke helt a jour med reiseberetningene! 😮 Vi jobber med saken, og da må vi først tilbake til slutten av forrige uke og Porto ❤️

Styrkvinnen hadde desperat behov for en hårklipp, og valgte å kombinere det med noen andre små ærender i Porto. For å komme dit tar vi metroen (som nesten bare beveger seg over bakken) i om lag 45 minutter for den nette sum av 3,5 Euro hver vei. 😅

Denne dagen reiste jeg alene, og bildene sier det meste om hvor deilig det er å bli kvitt noen centimeter hår! 🤩

Tro det eller ei: De produserer ullgarn også i Portugal, sjøl om vi har sommer i november. Og de har garnbutikker 🥰 Ovelha Negra (Det Sorte Får) har et rikt utvalg av garn i de mest innbydende farger! På alene-turen nøyde jeg meg med å gå rundt og se og tenke litt, siden jeg visste at jeg skulle tilbake til Porto dagen etterpå - og da ble noen nøster portugisisk garn med tilbake, og skal bli fine plagg etter hvert 😊

Dette staselige huset tar seg pent ut både i dagslys og om kvelden. Her ligger Selina Navis Coworking/kontorfellesskap, og om kvelden er det bar. 🍸

Jeg la også turen innom Mercado de Bolhão, et tradisjonsrikt marked med utallige frukt- og grønnsaksboder. Det er ingen sak å få i seg sju om dagen i dette landet! 😀

Dagen etterpå bytta kapteinen ut seilerklærne med skjorte og dress for å delta på et seminar på Institute of Public Health ved universitetet i Porto. Styrkvinnen hadde ikke noe imot en dag til i den vakre byen, så vi reiste inn sammen. 🥰

Shoppinga mi og seminaret til kapteinen er ikke dokumentert, så dere må bare ta våre ord for at det var slik vi bedrev tida 😅

Kvelden, derimot, er behørig dokumentert. Kapteinen gikk forbi en fadorestaurant like ved instituttet for Public Health, stakk innom og spurte om de hadde et ledig bord. Kelneren måtte telle over to ganger - og jo da, de hadde akkurat er ledig bord til oss! 😀

Fadoen oppsto i Lisboa på begynnelsen av 1800-tallet, og nå er det denne musikken vi forbinder med Portugal. Sang, ofte med melankolsk undertone, akkompagnert av gitar - gjerne den portugisiske gitaren som ligner mer på en lutt. Denne kvelden hadde sangerne tonefølge av både klassisk gitar og portugisisk gitar, og de spilte riktig godt! 🥰

Før forretten dukket en av de to sangerne opp, og det var ingen ringere enn kelneren som hadde telt opp bordene! 🤩 Paulo Calhamhas heter han, og han synger jammen også riktig godt 😊

Kveldens andre sanger, Andreia Ribeiro, inviterte gjerne publikum med på noen av de mer kjente sangene. God stemning rundt bordene! 🥰 Fado er ikke alltid melankolsk, som dere hører her. (Sjøl om flertallet av sangene definitivt har et snev av lengsel, sorg og akk og ve over livets harde realiteter - og røre ved hjertestrengene til styrkvinnen som er født i moll. 😅)

Det ble seint før vi var hjemme i Tritonus i Póvoa de Varzim, etter en herlig dag hver for oss og ikke minst sammen. Snart gjorde vi oss klare for nye eventyr - fortsettelse følger…

Vila do Conde og Póvoa de Varzim ❤️

Vi nyter deilige "seinsommer"-dager her i Portugal, og utforsker nærområdet til vår nye hjemmehavn. 😊 Syklene vi kjøpte i Groningen har kommet til god nytte igjen, og søndag sykla vi 3 km langs sandstranda til nabobyen Vila do Conde. Bebyggelsen går i ett mellom Póvoa de Varzim og Vila do Conde, så det er ikke så godt å si hvor den ene slutter og den andre begynner. 😅

Vila do Conde ligger ved munningen til elva Ave, og har en bedre bevart gamleby enn Póvoa de Varzim. Her er en gammel festning, ei lita kirke ute på en molo, den store kirka Igreja de Santa Clara som ruver over elva, og en rekonstruksjon av seilskuta Nau Quinhentista som opprinnelig ble bygd på 1500-tallet. ⛵️

Gamlebyen ligger på en høyde, med sjarmerende hus langs brosteinsbelagte gater. Fra kirka på toppen har vi god utsikt over byen og over Atlanterhavet, og kirkegården er imponerende - en liten by i byen! 😲

Her er også en akvedukt: Santa Clara-akvedukten er Portugals nest største, og ble bygget mellom 1626 og 1714. Den strekker seg 4 km og har 999 buer!

På tur tilbake til Póvoa de Varzim stoppa vi på stranda for å bade - dette livet kan vi like! 🥰 Søndag 2. november, i Nord-Portugal (vi er lenger nord enn New York!), i Atlanterhavet 🤩 Vannet var deilig forfriskende, og ikke på noen måte kaldt.

"Hjemme" i Póvoa de Varzim snubler vi stadig over nye gater med vakre portrom og hus som er kledt med keramiske fliser. Vi har også snubla over Diana Bar, som er et kommunalt bibliotek og galleri - rett på stranda, like ved havna. Med god internettforbindelse og fantastisk utsikt har kapteinen fått et nytt favorittarbeidssted 😊

Dagene går, og det er mer eller mindre hverdag for oss her. Vi bruker litt tid på å planlegge hjemreisen, og har også noen andre små utflukter i sikte - vi kommer tilbake til begge deler 😅

Og så har vi innimellom tid til utflukter i "nabolaget" sammen. Fløyelsmyke kvelder innbyr til å rusle rundt i byen! 😊 Like ved havna finner vi festningen i Póvoa, eller Fortaleza da Nossa Senhora da Conceição som er det offisielle navnet. Festningen ble bygget tidlig på 1700-tallet, og huser i dag blant annet en restaurant. Et steinkast unna vårt nye hjem, faktisk enda nærmere enn Kristiansten festning der hjemme! ❤️

Póvoa de Varzim ❤️

Vår nye favorittby: Póvoa de Varzim! ❤️ Her er sjarmerende bygninger i små gater belagt med brostein, kilometervis med strender langs Atlanterhavskysten, museer, en hel haug med kirker, imøtekommende og varme mennesker - og ikke minst: Sol og varme! ☀️

Vi har rusla på tur både i dagslys og om kvelden, og byen tar seg like godt ut uansett 🥰

Styrkvinnen rusla på tur langs stranda en formiddag mens kapteinen satt opptatt i møter, og det var helt vidunderlig! 🤩 Barføtt i grovkornet sand, og bølgene som slår inn over tærne…

Og det er mye strand! Jeg utforska bare en liten del av den.

Atlanterhavet viser seg fra sin mildeste side disse dagene - likevel bryter det godt over steinene. 🌊

…det er lørdag 2. november, og shortsen er i bruk igjen! 😊 En av oss gleder oss uhemmet over varme og sommer, mens den andre synes det kan bli vel varmt i solsteiken 😅

En av favorittaktivitetene våre i fremmede land er å gå på sightseeing på supermarked. I Portugal tar de norsk klippfisk på alvor - det skal være sikkert! 😮 Slikt utvalg av klippfisk er vi ikke i nærheten av å finne hjemme.

I sommervarmen blir det salat og frukt til lunsj - som sjølsagt inntas på dekk. ☀️ Vi har flytta Tritonus fra ytterst på brygga, nå ligger vi i en bås lenger inn. Hvorfor? Jo, det har seg nemlig sånn at nå blir vi her. Rett og slett. Póvoa de Varzim var ikke en gang på radaren da vi undersøkte mulige steder hvor Tritonus kan overvintre mens vi drar hjem til hverdagen i nord. Men vær og vind spiller ikke helt på lag med oss for å komme oss dit vi egentlig hadde tenkt. Ikke uten å pushe på og seile forbi resten av Portugal… Og det vil vi rett og slett ikke. 🥰

I tillegg er havna veldig beskytta, og de har godt vakthold her. Og det er rimelig - vi betaler mye mindre her enn dit vi egentlig hadde tenkt oss. 😉

Og så kjennes det godt å være her. 🥰 Vi har ikke en eneste gang sett på hverandre og kjent at beslutningen ikke stemmer helt. Tritonus har fått ny hjemmehavn, og vi har fått et nytt ‘home away from home’ - for der Tritonus er vil vi også ha et hjem. ❤️

Med de vakreste solnedgangene!

Reiseberetningene, de vil fortsette å komme. Vi er ikke ferdige med å oppdage og utforske riktig ennå. Enn så lenge ønsker vi god natt, verden 🥰