Vigo - Pòvoa do Varzim

Så var det bare oss to igjen. Og det er jo ikke så verst! 🥰 Vi spoler først litt tilbake: Dagens reiselogg starter for ei uke siden, og overskriften er "kræsjlanding i Vigo". 😅

Etter drøyt to deilige, innholdsrike og intense uker med nærmeste familie på besøk, over 2000 km i bil gjennom Nord-Spania og mye tilrettelegging for at alle skulle ha det så bra som mulig gikk lufta rett og slett ut av ballongen - for oss begge to. Vi hadde ingen energi eller motivasjon til bare å dure på videre, og slikt må man ta hensyn til. En vesentlig tilleggsfaktor er at denne turen vår begynner å nærme seg slutten, og vi må finne ei trygg havn hvor vi kan legge igjen Tritonus for vinteren. Marina Punta Lagoa i Vigo er nettopp ei slik trygg havn, og dessuten ei av de rimeligere. Hvordan det har påvirka oss den uka som har gått kommer vi tilbake til. 😊

Når det er sagt, så viste Vigo seg fra si aller beste side denne uka. Etter gråvær og regn i forrige runde, fikk vi solrike dager som perler på ei snor. ☀️ Mens kapteinen fikk gjort unna litt jobb igjen, utforska styrkvinnen nærområdet til havna. I det vesle bildegalleriet ser dere utsikten over havna ut Ria de Vigo med naturreservatet Cies-øyene i bakgrunnen, utsikten innover Ria de Vigo med broa Ponte de Rande som landemerke, fine spanske hus med og uten utsikt, Capela da Guia på toppen av Monte da Guia, betongklossen Rubriks kube like ved havna og ei av de to vesle strendene like ved havna - da måtte skoene av og tærne uti Atlanterhavet. 😊

Fin utsikt fra det vesle fyret på Monte da Guia. 😊

Volvo Ocean race (tidligere kalt Whitbread Round the World Race) er en regatta som har vært holdt siden 1972. I Marina Punta Lagoa ligger flere Volvo Ocean Race-båter - noen på vann og andre på land. Det er stas! 🤩

Havna byr også på fantastisk vakre solnedganger bak Illas Cies. 🥰

Kapteinen og jeg gikk flere fine turer sammen - ikke bare i solnedgangen som her. Vi hadde noen vanskelige samtaler, og mange gode samtaler hvor vi begynte å stake ut veien framover sammen. De aller beste samtalene er dem som pløyer dypt, hvor vi er i kontakt med egne verdier og åpne og nysgjerrige overfor den andres. ❤️

De første skrittene på veien framover handler altså om å finne ei vinterhavn til Tritonus. I løpet av uka som gikk har vi sendt utallige henveldenser til like mange havner fra Vigo og et godt stykke sørover, for å sondere muligheter og prisnivå. Ikke overraskende: Det er store prisforskjeller! 😅 Siden Marina Punta Lagoa i Vigo var ei veldig aktuell havn, ville og kunne vi ikke dra derfra før vi hadde bestemt oss. Disse beslutningsprosessene er utmattende: Det tapper energi å være i limbo, å ikke ha en retning eller overskuelig kortsiktig mål. Vi snevret etter hvert valget inn til to alternativer, og på søndag hadde vi etter mye om og men endelig bestemt oss: Vi skulle bli i Vigo, bruke tida til å ferdigstille et par båtprosjekter, komme litt mer á jour med andre arbeidsoppgaver, og gjøre oss klare til hjemreise.

Så våkna vi mandag morgen, så på hverandre og kjente begge at beslutninga ikke kjentes helt riktig. 😲 Skulle turen være over allerede nå? I løpet av dagen vokste styrkvinnens magefølelse seg bare sterkere, mens kapteinen kom til en erkjennelse av at han vil ha det godt uansett hva vi velger, så lenge han klarer å være til stede i øyeblikkene. Enden på visa: Styrkvinnen stemte på å fortsette turen, og kapteinen kasta mynt og kron. 😅 Utfallet ble kron, som tilsa å forsette turen ❤️

Siste kveld i Vigo ble tilbragt på beste måte: I selskap med Morven og Ricky som vi først møtte i Ribeira. De ankom Vigo i sin Moody 35cc for å overvintre der, og vi var glade for å se dem igjen og fortsette praten før veiene våre skilte lag. Det er lett å få nye venner i dette seilerlivet! Og like fort som man blir kjent må man si farvel...

Og nå er vi altså helt á jour med reiseloggen vår. Vi kasta loss i morges og seilte fra Monte da Guia og Vigo før frokost. Morven og Ricky var oppe og vinket oss av gårde da vi dro. 😊 Det har vært en deilig dag på sjøen - med nydelig vær, snille og milde havdønninger, passe mye (av og til litt lite, kanskje) vind med spinnaker og to rev i storseilet. Etter en etappe med hyppige justeringer av seil fikk vi etter hvert stabil vind, og skuta har omtrent seilt seg sjøl. Styrkvinnen tok med strikketøyet ut i cockpit og holdt vakt - og man må følge med! Langs kysten av Nord-Spania og Portugal er det utallige fiskeredskaper i vannet som til dels er dårlig merka. Vi manøvrerte greit unna dem, helt til det plutselig var en vi rett og slett ikke så før vi slepte ei blåse etter oss. Tauet hadde hekta seg i roret, men den slapp heldigvis fort og greit, uten å gjøre skade på noen måte. 😊

Kapteinen har fått prøvd hvordan det er å jobbe mens vi seiler, og det gikk bra! 😉

Ei ny landegrense krysses til havs, og det portugisiske gjesteflagget heises 🥰

...og for andre gang har vi velkomstkomité - denne gang idet vi krysser grensa mellom Spania og Portugal. ❤️ En stor flokk lekne defliner holdt oss med selskap i over en time (!). Grasiøse og vakre vesen!

Vi har tilbakelagt 60 nautiske mil, og ankom Póvoa do Varzim like etter solnedgang. Her møtte Manuel oss, og varmere velkomst har vi ikke fått i noen havn. 🥰 Manuel snakker ikke et ord engelsk, men er en kløpper i tysk, italiensk og fransk. Med en kaptein som behersker tysk og en styrkvinne som fusker i tysk og fransk og behersker italiensk, gikk kommunikasjonen som en lek. 😅Portugiserne er varme, imøtekommende og hyggelige, og vi føler oss hjemme umiddelbart.

Vi gleder oss til å se hva denne byen har å by på - og ønsker god natt med et bilde fra nattas hyttetomt ❤️

Porto! 🥰

Etter et par dager i Vigo var det på tide å sørge for at Iris og Lykke kom seg trygt hjem. ❤️ De skulle fly hjem fra Porto, og dit rakk vi ikke med Tritonus i denne omgangen. Heldigvis er det bare en og en halv time med leiebil fra Vigo, og vi tilbrakte en dag og ei natt der før vi måtte ta farvel.

Lunsj på sushirestaurant, sakte rusling på brostein i bygatene mens vi tar inn inntrykkene fra denne vakre og fargerike byen 😊

Vi gikk over elva Douro, spaserte langs elvebredden på sørsida, tok taubane opp til toppen av åsen - og gikk tilbake til Porto på øverste etasje av samme broa 😅

I Porto er de glad i å pynte husfasadene sine - med farger, smijern og keramiske fliser. Det er mye vakkert å feste blikket på! 🤩

Etter hvert som sola står lavere på himmelen farges fasadene av varmt kveldslys 🥰

Vi delte oss etter interesse og behov - kapteinen fant seg en kafé hvor han kunne sitte og jobbe litt, Iris fant shoppingområdet, mens Lykke og jeg gikk på sightseeing og fant noen av de mest kjente landemerkene i Porto - inkludert den overdådig dekorerte jernbanestasjonen. 😊

….og hvilken kafé kapteinen hadde funnet! I bakgården til et staselig hus, med utsikt over en frodig hage og elva Douro ❤️

Etter en pitstop i AirBnB-leiligheten fant vi en lokal portugisisk restaurant - et deilig måltid og noen gode timer sammen før jentene våre vendte nesa hjemover. Kapteinen og jeg spiste bacalao, og vi måtte selvsagt avrunde måltidet med et glass 10 år gammel portvin 😊

Vi vet vi er i bacalao-land når de har en egen klippfiskdisk på nærbutikken 😅

Og så var det på tide å sende dem hjem. Vi har hatt to deilige (og litt intense) uker med familie på besøk, og nå er det plutselig bare oss to igjen 😮 Vi er takknemlige for at de unge vil tilbringe tid sammen med oss, og har utallige gode minner med videre! ❤️

God tur hjem! 🥰

Ribeira - Vigo ⛵️

Etter to netter i Ribeira tilsa værmeldinga at vi ville få god seilvind, og vi bestemte oss for å dra videre. Ingen av oss hadde lyst til å gå hele natta for motor en gang til! 😅 Vi var litt spente: Når en av lettmatrosene gjerne vil ha mye fart og litt spenning med store bølger, blir den andre lett sjøsyk og er ikke vant til mye bevegelse til sjøs... Og bølger visste vi at det kom til å bli.

Litt spenning ble det da vi skulle passere Illa da Ons, hvor sjøsprøytem sto oppetter klippeveggene - og vi skulle passere på innsiden av ei fyrlykt. Med god fart i båten, og med bølger mellom 3 og 4 meter inn fra sida. Kapteinen loste oss trygt gjennom, og det var et fascinerende skue! 😊

Med en gang vi kom på innsida av øya la bølgene seg, og vi fikk fredeligere forhold et stykke av veien videre. Det gikk bra med begge lettmatrosene, både hun som ønsker spenning og fart og hun som ikke er så sjøvant. 🥰

Denne dagen bød på variert og aktiv seiling: Først heiste vi storseilet, deretter spinnakeren. Ikke lenge etterpå måtte spinnakeren ned, og vi heiste stormfokka. Så var det på tide å få spinnakeren opp igjen, helt til vinden dreide for mye fra sida - og den måtte ned igjen. Da gikk det sakte ei stund, helt til vi hadde riktig vindretning og nok en gang kunne heise spinnakeren. 😅

Vi hadde alle slags forhold underveis: Spinnakerlegg på flatt vann med 11-12 knop i båten, hvite seil i bølger, med god fart i båten, spinnaker i bølger fordi Illa da Ons i 8-9 knop, stormfokk og storseil i rundt 3 knop... Regn, sol, lite vind, mye vind, ingen bølger og ganske mye bølger. Alt i løpet av 5-6 timer, fra Ribeira til Vigo. Inn Ria de Vigo brøt heldigvis sola gjennom, og byen skimrer hvit foran båten idet vi seiler inn. Den ene lettmatrosen synes det går litt for sakte, og har gått lei av seiling for dagen - mens den andre pleier et virus og litt uggen kropp etter bølgene og har gått og lagt seg. 😊 Kapteinen og jeg holder stand og kommer oss trygt i havn i ny by! 🥰

Vigo er den største byen i Galicia, med rundt 300 000 innbyggere. Den ligger vakkert plassert rundt (og på) bølgende grønne åser med fjell i bakgrunnen, ved elvemunningen Ria de Vigo. Den bærer preg av å være en havneby, og huser visstnok Europas største fiskeflåte. ⛴️

Her på Altanterhavskysten av Spania er det frodig og grønt. Somrene er milde, og det regner en del på vinterhalvåret. Vi har opplevd Vigo i sol, dis og regn - et par årstider, tror vi, på de dagene vi har vært her. 😊

Praza Porta do Sol ligger midt i bysentrum, med staselige bygninger og moderne skulpturkunst. Den er et naturlig møtested og utgangspunkt for å se resten av byen. Før vi kom så langt, hadde vi allerede gjort unna dagens aktivitetsmål, i følge styrkvinnens telefon. 😅 Havna vi bor i ligger 4 km unna sentrum, og har ingen busslinjer i umiddelbar nærhet. Vi traska dermed MANGE skritt disse to dagene! I motbakke, attpåtil. 😊 Og unnabakke, sånn unntaksvis. 😅

Kapteinen og Iris hadde en del jobb å gjøre, og tilbragte formiddagene på bibliotek i sentrum mens Lykke trossa virus og bekjempa feber og vandra gatelangs sammen med meg mens vi gjorde oss kjent med Vigo. Det er en spennende - ikke alltid vakker - by med avslappet atmosfære og likevel en underliggende puls av god og kreativ energi. Vi lot oss fascinere, litt gråvær og sporadisk regn til tross! 🥰

Bygger man en by på en åsside (eller flere), blir det nødvendigvis en bratt by. Her er smale og bratte gater, mange trapper - og et antall heiser, rulletrapper og rullebånd som gjør det enklere å komme seg rundt i bykjernen. Vi har lest at Vigo er kåret til den spanske byen som har høyest livskvalitet (!), og lurer på om slike praktiske tilpasninger til en vanskelig topografi kan ha noe med det å gjøre? Det skal være mulig for alle å bevege seg i sentrum, synes filosofien å være. ❤️ Pent og fargerikt har de også gjort det, ved å anlegge en grønn park under tak langs rullebåndet i en av hovedgatene.

Casco Vello (gamlebyen) ligger nær den gamle havna, og har små, smale gater med små, sjarmerende hus. Noen av dem er velholdte, mens andre er heller falleferdige. Gatene har navn etter de yrkesgruppene som pleide å holde til her før i tida: Det er ei østersgate og ei kurvflettergate, blant annet. 😊

...og her er gatekunst! Nærmest på hvert hjørne. 🤩 Lykke brukte blikket og kameraet flittig og fotograferte skulpturer og veggkunst underveis - her representert ved et lite utvalg.

Siste kveld i båten før vi la ut på nye eventyr kom kortstokken fram. Kapteinen hadde vinnerlykke, mens styrkvinnen må klare seg med å ha hell i kjærlighet. ❤️ En trivelig kveld ble det uansett 😊

Hva de nye eventyrene innebærer får dere vite mer om snart. I mellomtiden ønsker vi god natt, verden! 🥰